Global massemobilisering må til, også for å imøtekomme klimakrisen.

Vi trengte intet mindre enn en pandemi for å bevise at vi kan massemobilisere globalt på relativt kort tid. Dette med den bieffekt at vi fikk utslippene ned drastisk – noe som faktisk vil skåne flere fra skadene av luftforurensing, og enda flere fra skader forårsaket av økte klimaendringer. I Kina er per dags dato flere liv reddet grunnet reduksjon i luftforurensing, enn tapet som estimeres fra COVID-19.

En analayse av dataene som foreligger fra utslippsreduksjonen i Kina utført av Dr. Marshall Burke ved Stanford viser at 2 måneder utslippsreduksjon mest sannsynlig har reddet livet til 4000 barn under 5 år og 73 000 voksne i urbane Kina. Altså, mangfoldige ganger det vi til nå har sett av kinesiske dødsfall grunnet COVID-19. Selv med konservative beregninger er antallet liv reddet grunnet reduksjon i luftforurensing 20 ganger mer enn dødsfallene relatert til viruset i Kina.

Faktum er at klimaendringene allerede dreper tusenvis gjennom hetebølger, flodbølger og ekstremvær, og enda flere drives på flukt grunnet tørke, mat- og vannmangel. Med flere nasjoner i såkalt lockdown kan vi forvente at utslipp fra fly- og veitrafikk samt industriutslipp fortsetter å gå drastisk ned. Nedgang i økonomisk aktivitet fører til mer levelige luftmiljøer og indirekte skåning av samfunn fra klimaendringer for fremtiden. Hva sier dette oss? I tillegg til det åpenbare i at drastisk mobilisering kan kutte lokale utslipp og spare tusenvis av liv, sier det en god del om prioriteringen vår. For nå vet vi at regjeringer kan iverksette tiltak – i relativt lik skala og hastighet – om de forstår den kortsiktige konsekvensen. Vi har også fått bevist at det er ansett viktigere å skåne samfunnet fra et kaos relatert til et overbelastet helsesystem fra et enkelt virus, enn den langsommere utviklingen og dødeligheten spredt av forurensing og klimaendringer. Altså, sier det også litt om prioriteringen av hvordan vi skåner liv i ulike aldersgrupper.

Er det på tide at vi tenker nytt om hvordan vi beskytter befolkningen vår, og hvilke tiltak vi er villig til å ta også på lengre sikt? Og kan dette spilles opp som internasjonal tiltaksplan for veien videre etter Covid-19?

For vi vil trenge en tiltaksplan. COVID-19 vil forårsake en nedgang som går ut over hele verdensøkonomien. En global resesjon som kan vare mye lengre enn viruskaoset, om ikke tiltak iverksettes globalt. Og, disse tiltakene kan i beste fall komme igjennom en restart;

• Globale finanspolitiske reguleringer som først og fremst stimulerer fornybarøkonomien, og dernest forbyr fossile subsidier. Også frontet av IEA .
  
• Rammer som oppmuntrer til at reinvesteringer (for alle de som rakk å selge aksjene sine) blir i en fornybar, sosialt retterferdig og sunn verden. For eksempel som; som garantisatsningen for fornybar investeringer i utviklingsland.
  
• Prioriteringer som gjør at vi i større grad produserer det vi trenger, og bruker kapasitet og ressurser på livsnødvendig produksjon. For eksempel ved at nasjonale støtteordninger, som Innovasjon Norge, kun investerer i bedrifter som kan bevise deres evne til å levere på behov for fremtiden.
  
• Statlige virkemidler eller insentivordninger som støtter sikrere (les mer lokal) matproduksjon, som sørger for mer selvforsynthet mindre transporter og mindre svinn.

Dette i tillegg til den individuelle globale teknologioppvåkningen som gjør at vi alle for fremtiden begrenser reiser, møter og transport til det som er viktig. I praksis kan en restart først og fremst finne sted gjennom en felles global pris på karbonutslipp og et globalt forbud mot fossile subsidier. Neste steg ville være å faktisk gjennomføre felles nedrustningsplaner av fossil energiutvinning, a la Lofoten Declaration. Hva om regjeringen vår kunne være de som nå løftet denne tiltaksplanen globalt, fremfor å se gjennom stortingsvinduene på ungdom i protest som forsøker å beskytte sine fremtidige liv? Et økende antall byer og land har formelt erklært klimakrise, og det neste steget etter å ha anerkjent at man har et problem, er å starte planen for hvordan man kommer seg over det.

«Klimakrisen burde ha hatt samme publiseringssjef som Coronaviruset» heter seg lettbeint på Instagram. Og vi har i årevis forklart tiltaksløsheten med at klimaendringene er så langt unna, så lite håndfast, så lite konkret. Nå er det konkret i form av en krasjende krone og lav oljepris, håndfast i form av knusktørre norske jorder, og brennende tydelig både i arktiske og australske skoger. På samme måte som med COVID-19, har vi i klimakrisen alle mye å vinne på at verden handler besluttsomt. Om vi kunne se en tilsvarende massiv mobilisering for klimaet som vi har sett i dette globale eksperimentet med å begrense virusspredning, vil vi kunne redde mange flere liv enn vi har reddet nå. Vi kunne reddet livet til de som i dag marsjerer i gatene og trygler oss om nettopp det. Vi trengte en pandemi for å bevise at det er mulig – så nå, Erna Solberg, viser vi ekte lederskap og handler fremsynt med en restart og tiltaksplan; og det før krisen ser oss i hvitøyet.