Borte bra, hjemme best

Artikkelen er opprinnelig publisert på infinitummovement.no

For meg er det ikke bestandig lett å prate om miljø og restriksjoner på reise. Jeg har reist land og strand selv, så hvordan kan jeg da rette den moralske pekefingeren? Jo, fordi jeg vet at hjemme oftest er best.

TEKST Timme Ellingjord

Det er søndag og sola glimter til. Dette er hva vi kaller en bonusdag, for værmeldingen overrasker til det positive. Fordelen med å høste naturopplevelser av de lokale fjellene, er at man kan gjøre nettopp slike spontane turer når tiden er inne og forholdene ligger til rette.

Vi har alle reist på ferier hvor været, snøen eller solen ikke var slik vi ønsket. Vi blir triste. Når forholdene først er der, så er vi gjerne stresset over at vi må nyte tiden best mulig. Men fjellet skal nytes, det skal ikke stresses.

Det å bruke tiden man trenger, og å bruke fjellet når det passer, er en viktig holdning. En holdning som er lettere å leve opp til hvis fjellet er rett utenfor døren og ikke i de franske eller sveitsiske alper.

De beste fjellene er her hjemme

I dag er de fleste av oss så lokale som det går an å bli. Vi har akkurat passert en hel bataljon med turgåere på parkeringen, men er i anledningen glade for at våre landsmenn stort sett liker å gå i kø på fjellet.

Køen går ikke i vår retning, men snirkler seg oppover fjellet på andre siden av veien. Flaks for oss. Ingen av oss er av den folkeglade sjela, så vi foretrekker å holde fjellet, og ikke minst snøen for oss selv.

Jeg burde egentlig ikke fortelle dere dette, i fare for å miste god snø, men jeg gjør det likevel. Norge har verdens beste fjell.

Hvorfor reise til Langtvekkistan når vi har så gode fjell her hjemme? Det er et godt spørsmål, men jeg har ingen gode svar. Med Norges langstrakte geografi, finner man bestandig gode forhold en eller annen plass. Kanskje vi alle burde gjøre som Nordfjord Folkehøyskole? Neste gang du vurderer alpene, dropp planene! Ta heller fram norgeskartet og sats på norsk puddersnø.

Vil holde oss unna massene

Tilbake i historien, er jeg og Live i stø kurs mot toppen. Planen var aldri å gå langt, uansett hvor kortreist, fordi for Live er dette nemlig dagens andre tur. Hun har allerede vært på folkefavoritten Melshornet, en annen Volda-klassiker, før massene gjorde sitt inntog noen timer senere.

– Vi skal bare gå opp dit, så snur vi, lover jeg.

Live ser ikke overbevist ut. Hun har nok innsett at jeg er en tapt sak. Smittet av galskapen det hvite gullet ofte fører med seg. Snøen er over all forventning. Lett og myk, tørr og luftig. Vi er på rett plass til rett tid.

Den perfekte linjen er i fare

Vi stiger over den siste bratte kneika før toppen. Hestehornet er ingen ruvende gigant, men utsikten er prima. Herifra øyner vi storheter som Saudehornet, Kolåstinden og Storetinden. Ikke minst ser vi Volda og Voldsfjorden i andre retning – et vakkert skue i solas siste time. Det er ennå tid og lys, reinskinnet blir dratt fram og kakaoen går i koppen.

Idyllen blir raskt avbrutt. Hjertet mitt er i full galopp og minst ├â┬⌐n av deltagerne i den lille flokken vår viser tegn til panikk. Live sitter rolig og nyter både utsikten og den varme drikken. Jeg er helt klart den paniske av oss.

Det er ikke klimagasser og globaloppvarming jeg får øye på, men en gruppe på seks personer som kommer i vår retning. Opp med kikkerten. Seks ungdommer med toppturutstyr er i sikte. Dette lukter faregrad 6, vi må ned fra fjellet så raskt det lar seg gjøre. Jeg drikker kakao som jeg aldri før har drukket kakao. Den nydelige flanken, hvor jeg har sett meg ut den perfekte linjen, er nå i fare.

Den himmelske skogsplass

Av med feller. Sekken er pakket. Sko klikkes inn. Jeg er klar. Det er høflig å vente i kø, men mamma har sagt at man ikke skal stole på fremmede, især ikke i løssnø. De fremmende kommer opp. Det hilses. De er unge, gira som oss, men heldigvis også av det høflige slaget. De venter, vi kjører.

Gud som vi kjører. Snøen er fantastisk. Gammel, men ubunden. Vi kjører raske lekne svinger gjennom den fine skogen. Et lite hopp der, et lite dropp her. En himmelsk avslutning. Det smaker ekstra godt, vel viten om at toppen kan sees fra senga hjemme.

Tenk globalt, kjør ski lokalt.

TEKST Timme Ellingjord

 

Les også: Kortreist pudder i Rauland

Les også: Mitt liv som skisyklist