';
side-area-logo

Fra depresjon til dannelse

Den snek seg virkelig innpå. Klimadepresjonen. Mon tro om den startet underbevisst lenge før vi visste. Da en som barn overhørte de voksne snakke om at regnskogen var truet. Når man sjokkert fikk høre at de store tømmerselskaper var så mektige at de som forsøkte å forsvare skogen ble drept og dumpet på familiens eiendom. Mon tro om det skjedde da man forstod rekkevidden av et CO2avtrykk på ungdomsskolen – og ikke minst at ens eget var fire ganger så stort som ens jevnaldrende i India.

2016: Den mørke skyen la seg mer permanent omtrent da. Året gikk i boka som da en klimafornekter ble president i verdens mektigste nasjon, The Great Barrier Reef ble erklært dødt, og like så store deler av biebestanden. Året Arktis smeltet i rekordfart samtidig som permafrost i arktiske strøk ble metangasskanoner. Kort og godt året ekstremværet og klimaendringene utkrystalliserte seg soleklart for alle med øyne i hodet. Tristessen kulminerte nok den høsten, i takt med ytterligere funn av synkehull og dårlige permafrostnyheter. Men, det var som immunforsvaret var i giv akt – kanskje fordi mange håpte at det var 2016 som skulle gi utslaget for en reell wake-up call, og virkelig sette fokus på hva vi som individer så vel som verdenssamfunn burde ha høyest opp på agendaen. Kanskje fordi det dukket opp så mange som ble kampklare når klimaignoransen viste seg så tydelig. Og, kanskje fordi man kjente stolthet når bedrifter og organisasjoner man assosierte seg med fant ut at de hadde forhandlingskort og gikk til kamp, mot den manglende innsatsen for klimaet.

2017: Motstandsdyktigheten sto fort for fall; det nye året rullet på med samme takt; forskere varslet at verden var oppe i ny burnrate på artsmangfold; hele 200 individuelle biologiske arter hver dag. Forskerne slet vel i for seg mer enn menigmann; de led av «pre-traumatic stress», en slags psykisk sykdom som rammer de som kjenner så inderlig vel til hva som kommer til å skje. Og de som prøvde å si i fra slet enda verre; 197 miljøvernere ble drept for å forsøke å kjempe mot oljeutvinning, illegal hogst, soyaprodusenter eller kvegfarmere, og de som ikke mistet livet lever under konstant trussel. Det var som om depresjonen ble utviklet i takt med klimaets «tipping points»; en slags forestående dommedagsliste over irreversible miljømessige endringer. Hvor vi dessverre har begynt å sette kryss i boksene.Boksene som vi aldri før har tenkt over at finnes, hvor vi idet vi krysser får dypere selvinnsikt. Dypere innsikt i vår egen sivilisasjon og dens utrolige kompleksitet. Dypere innsikt i hva som er lagret i smeltende arktisk is  og verdenshavenes syrenivåer i relasjon til alger og korallrev. Så mye du plutselig vet, som du ikke visste før?  Dannelsesreisen var i gang.

2018: Nye fenomener rullet på, som at 400 flaggermus i Sydney dør simultant av heteslag, og at iguaner faller frosne ned fra trærne i Florida. Hva visste vel du om iguaners frysepunkt?Og vi snakket ikke lengre om klimafornektere, men det som verre var – den store klimaignoransen. Og ja, den gjelder nok deg som kjenner at dette blir så trist at du vurderer å ikke lese mer, i fare for å selv bli smittet av klimadepresjonen. For klimakset for den klimadepressive blir nemlig i møte med andre – som ikke selv ser, ikke enser, ikke tenker, eller ikke makter å bry seg – fordi det er så deprimerende?  Ja, det er nettopp de som gjør at depresjonen blir endelig. For jo flere som heller fortsetter med sitt enn å vie ett minutt på hva man kan gjøre – jo lengre vekk kommer man fra en tilstand hvor positive tegn til endring kunne ha bidratt til løsrivelse fra sluket.For det hjalp ikke å klamre seg til “opportunity reports” eller alle mulighetene i bærekraft. Klimadepresjonen endrer ikke bare evnene til å se en trygg fremtid, men ser nåtiden som en byrde. Som får en til å se menneskene som en termitt, som sakte men sikkert spiser seg inn i kjernen av det vi en gang hadde som hjem og som tygger høylydt av sted og lager smuler av den naturen og det økosystemet som en gang var leverandør for alt man trengte. Og det kulminerte det året, da vår egen statsminister mente det viktigste å snakke om på nyttårsaften var at vi fødte for få barn. No wonder, on a dying planet.

Vendepunktet.
Men, hva har det for seg? Å grave seg ned, og la depresjonen ta over i takt med tyggingen? Jo, som med alt – det vil lede til vendepunktet: Å stå stormen av.  Å fortsette til det blir en ny vår. Til tyggingen endrer takt. Endrer tone. Til den minner mer om små, små ben. Flere par ben. Ganger en billion. Som sakte men sikkert knatrer bortover gulvet, på tastaturene, i gangene, i kontorene, på kjøkkenene. Som bygger iherdig i høyden, som samler og sanker, og sloss og arbeider. Som maur.Som en organisk enhet som bygges i takt med miljøet, med bruk av energien som solen gir, energien vinden blåser, vannet renner og bølgene slår.  Med bruk av de materialene som finnes tilgjengelig som biprodukt av naturen. Som du sår skal du høste, og som maur, er man lojale mot hverandre, og bygger hverandre og sin tue for å kunne bære sin egen eksistens. En total digresjon; men helt ordinær norsk skogsmaur kan bygge tuer som kroner 2,5 meter over bakken. For maur er det som å ha fire postgirobygg oppå hverandre. Og inne i denne bygningen livnærer de sin egen koloni ved å dele og fordele råvarer. Hele året. Maurdronningen kan leve i 20 år. Noe som kun blir mulig gjennom et velfungerende samfunn av arbeidere som spesialiserer seg, fordeler og samarbeider. Uten mauren stopper verden heter det; Økosystemene trenger den, og den gjør en nytte for naturen.

For en ære; Å være nyttedyr og ikke termitt.
«Gå til mauren, du late, se hva den gjør, og bli vis! Den har ingen hærfører, verken oppsynsmann eller hersker. Likevel sørger den for mat om sommeren og samler føde for høsten.” (Ordspråkene: 6,6–8).

Fra depressiv til dannelse: Den klimadepressive lot 2018 bli året man sluttet å følge med på nyhetene, men brukte tiden på å rekrutterer nyttedyr til tua. Året man brukte på å fordype seg i løsningene, og regnet med det er grunnen til at livet har en på mannskapslista. Og ved uheldige tilbakefall var tankene tilbake hos mauren; For hva om det hele var for gjeves. Hva om det eneste som kan hjelpe oss er å gå i dvale? Se da til maurtua; som består i hundrevis av år. Kanskje våkner den når termittene er borte.

2019: Forfatteren er lykkelig over at dannelsesreisen gjelder for flere – og at vi nå likner mer på maur, verden over. Fra depresjon til dannelse – fra apati til action. Vi trenger alltid flere nyttedyr, velkommen:

  

Fra venstre; Protest former ordene “Beyond Coal + Gas”  Sydney, 2015 (AFP PHOTO / Motion Picture Company).
Protestanter i Peoples Climate March New York, 2014.  (Jason DeCrow/AP in The Guardian/Peoplesclimatemarch.com)
Klimavandring Bergen, Protect our Winters Norge 2019 (Tora Eidsmoen/Gaute Ulltang/Herman Andreassen)

Styreleder POW Norge,
Brita Staal

Recommend
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Plus
  • LinkedIN
Share
Leave a reply